Vinden hvisker i øret mitt
Jeg hører enda stemmen din
Jeg lukter enda lukten din
Jeg kan enda sanse deg
Men du er ikke her
Borte er du
Borte som et blad i en bris
Et lite forsvarsløst blad
Brutalt revet vekk av død
Adjø, sa du, på din egen måte
Øynene dine sa
trengte ikke ord
Vi så det alle sammen
Du hadde ikke mer
krefter igjen
Sykdommen tok deg
Du hadde så mye å gi
En overflod av kjærlighet i deg
Vi trenger den alle
Den setter spor som aldri visner
Aldri forsvinner
Spor i alles hjerter
Spesielt i mitt

Adjø, min kjære

Dette diktet valgte jeg fordi jeg syntes det var veldig fint og fordi at jeg kunne kjenne meg igjen i det. Dette diktet handler om savn etter min mening. Det er noen som har mistet noen som betydde mye og som stod dem veldig nær. Det virker for meg som om at personen som skrev dette diktet, savner en person som er gått bort. Jeg tror diktet handler om en person som betydde mye for mange og som brått døde. Jeg tror egentlig ikke det helt har gått opp for personen som skrev det, at den som gikk bort er borte. Det ble mest sansynlig skrevet like etter dødsfallet. Dette diktet gir meg følelsen av tristhet, jeg blir litt trist når jeg leser det. Diktet har på en måte en fast oppbyggning ved at det er gjentakelser i det. Jeg synes diktets slutt er bra. Det er en enkel slutt som forklarer det hele : " Adjø, min kjære". Ordvariasjonen synes jeg også er bra i dette diktet, det er ikke bare gjentakelse hele veien, men det bryter ganske tidlig i diktet. Jeg synes ikke dette kan kalles for et rimedikt fordi om det kanskje begyner litt med gjentakelse/ rim i begynelsen. Forfatteren har brukt ganske triste ord som gir litt tyngde på diktet og får folk til å tenke. Dette er et dikt som ikke bare jeg kan kjenne meg igjen i, men som alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i. Dette er et dikt som beskriver følelsen man kan få når man har miste noen og hvor rart og tungt det kan være.